.. er det bare jeg som reagerer negativt på at Norge nå arresterer folk for hva pst tror de tenker på?

Er det ikke en og annen linje i en eller annen tykk, rød bok, som nevner noe om min frihet til å si og tenke hva jeg vil?

.. og et eller annet om at man må gjølre noe galt, og det må bevises dersom man skal straffes for det og sånt noe..

Jeg håper ikke pst tar en uannonsert kikk inn i mitt hode, for der finner de nok noen skumle, mørke kroker. Og noen tanker om at jeg innimellom har lyst til å sende en brevbombe eller to til både posten og netcom og andre som jeg i forbifarten ikke kommer på. Snakker om det til venner gjør jeg og.

Hvis jeg plutselig blir borte fra jobb, fjesern og du ikke lengre får tak i meg på telefon, kan du anta at pst har spanet på meg over lengre tid, og at de nå har pågrepet meg for mine skitne tanker. Terrorforbund, tror jeg de kalte det.

Jeg ber på forhånd om unskyldning til de av dere som har lest dette og derved nå er medskyldige.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

It does not do to dwell on dreams

..and forget to live!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ariadne kjenner fryktelig mange mennesker.

Noen jobber hun sammen med, noen har hun jobbet sammen med tidligere, noen har hun gått på skole med. Noen er familie og noen er venner. Noen treffer hun hver gang hun går ut, noen treffer hun på trening. Og så videre. Hun er ikke så veldig flink til å opprettholde kontakt med folk, så noen kommer og noen går. Ariadne har jevnlig kontakt med kun et fåtall som hun synes er viktige mennesker i livet hennes.

Hun kjenner en del folk som hun traff for en del år siden, dengang hun var en festeglad jente som til stadighet tok med sine venner på fant og fjas ute på byen. Noen av disse har hun utvekslet en tekstmelding eller to med i årenes løp. Noen ikke.

En av disse ikke_utveksle_tekster_med_folkene har hun de senere ukene påtruffet på t-banen. Eller rettere sagt på stasjonen. Den lille mannen går av banen sin, og så har de pratet sammen mens Ariadne har ventet på sin. Anslagsvis i tre minutter hver gang. Han spurte en dag om kanskje de skulle ta en kaffe, sånn en dag, og Ariadne sa ja. Hun trodde ikke at den lille mannen mente det noe mer enn det de snakket om for hundre år siden, da de stadig traff hverandre ute og var skjønt enige om å drikke kaffe sammen en dag.

Da det plutselig tikket inn en melding på Ariadnes telefon, hadde hun ikke noe lyst til å gå og drikke den berømmelige kaffen, men har man sagt ja, så får man jo gå.

Ariadne tenkte at hun selvsagt kan gå og treffe nesten hvem som helst, sette seg ned og drikke en kaffekopp eller to, og så kan hun prate. Ariadne er flink til dèt. Og etter en time eller to, tenkte hun, kan man jo høflig takke for seg, og gå videre. Hjem, for eksempel. Eller i butikken for å kjøpe brød. Eller noe.

Hun gikk for å treffe den lille mannen, midt på dagen, og plutselig – helt uten forvarsel (!) var det noen som skrudde solen av og det var natten. Helt uten at Ariadne hadde fått den aller minste forvarsel. Hun hadde hatt det så trivelig at hun rett og slett ikke oppdaget at hele dagen hadde gått sin gang.

Noen ganger plasserer Ariadne menneskene i helt feil bås.

Og så blir hun glad når hun oppdager det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er vår. Vår i luften, vår i trærne, pollen i luften og vår i Ariadne.

De siste årene har vært noe harde, og det er lenge siden Ariadne kjente på våren sånn som hun gjør dette året. Denne våren koser hun seg med venner og kjente, og har stukket nesa og resten av kroppen ut av huset for andre ting enn jobb og trening. Hun stikker seg selv ut av huset for å drikke øl og synge sanger. For å gå tur langs elven, og for å treffe andre mennesker.

Forrige helg trakk hun med seg venner for å gå ut på byen. Ikke noe hun har gjort mye i det siste, men hun kjente at det nok var tid for det. Både Ariadne og hennes venner inntok øl, kikket på herrene og sang sanger. Eller.. når sant skal sies var det vel bare tre stykker igjen når sangene begynte, men det er jo en helt annen historie. Ariadne, frk treningspartner og frk sambo var muligens ikke helt edru så sent på kvelden, og befant seg på et sted der de ikke normalt går, men de hadde det i grunnen ganske trivelig. Herrene som kom bortom ble høflig avvist (man kan jo være trivelig selv om man ikke ønsker kontakt), og så plutselig sto Mannen der!

Ariadne noterte seg at Mannen var kjekk. Veldig kjekk! Mørke øyne, fantastiske kinnben (Ariadne har en hang-up der), nydelig munn, flott smil. Hun trakk hodet litt diskrè bakover og noterte seg at han var i alarmerende god form. Og hyggelig. Mannen virket faktisk ikke gal på noe vis. Han pratet hyggelig, hilste på Ariadnes venner, satt seg ned og var.. tiltrekkende på alle vis. Ariadne følte at det var en god ide å stikke tungen sin i munnen hans, og gjorde det. Det kom ikke noen protest, så hun gikk ut i fra at Mannen også synes det. Litt etterpå gikk Ariadne hjem, og synes på alle måter at hun hadde hatt en riktig hyggelig kveld.

Ut over uken pratet hun med karen på telefonen sin, og tenkte at hun kanskje hadde lyst til å treffe ham en gang til. Bare for å se om han fortsatt var like kjekk, eller om Ariadnes ølbriller hadde vært tykkere enn normalt.

Fredagen kom, og Ariadne hadde ingen trening og ingen jobb, og heller ikke en tidlig start dagen etter, så hun sa ja til å treffe karen en gang til. Han var ikke så godt kjent i Oslo, så Ariadne gikk med på å dra dit de traff hverandre forrige gang. Hun var tidlig ute (minst fem minutter), kjøpte en øl i baren, sendte en tekst til Mannen om hvor hun var og satte seg ned ved et ledig bord. Bordet ved siden av var fylt opp av fem herrer. Herrene ved nabobordet synes ikke at Ariadne skulle sitte helt alene og vente på noen. De synes at hun skulle komme å leke med dem i stedet. Ariadne forklarte tålmodig at hun ventet på en venn, men gikk med på at hun selvsagt kunne snakke med dem til han dukket opp. Trivelige, trivelige herrene!

Mannen kom ikke! Mannen sendte en tekst om at han var på vei, noe forsinket.

Ariadne reagerer ikke så veldig bra bå en sånn medling, og i alle fall ikke fra en kar som har vist seg så ivrig som denne. Hun ble riktignok ikke gretten, det sørget naboherrene for, men etter en halv time hadde hun bestemt seg for at hun ikke ventet lengre, og at hun selvsagt kunne tilbringe sin aften med de nye vennene sine. Herrene drakk San Fransisco, men Ariadne bestemte seg for ikke å holde det mot dem.

Førti minutter forsinket dukket Mannen åpenbart opp. Han sendte en melding med beskjed om at han var veldig lei for det, men at han nå var her, og hvor var Ariadne?

Ariadne var begynt på sin whisky, og følte ikke for å svare.

Mannen ringte FØRTIÅTTE (!) ganger, og sendte atten sms. Alle tekstene var på planet ” beklager, og hvor er du?”

Et eller annet sted på kvelden svarte Ariadne på en av de talløse meldingene med beskjed om at hun var blitt sur da han ikke dukket opp, og at hun nå var ute for å leke med nye venner. En sånn melding hadde gjort Ariadne litt gretten. Å bli totalt ignorert i timesvis hadde gjort henne sur. Hvis noen hadde oppført seg som et troll, som Ariadne jo må sies å kunne ha gjort, ville Ariadne bedt dem om å stappe det opp bak, og ikke hatt noe mer kontakt.

Mannen viste seg å være av en annen sort enn Ariadne. Mannen tok Ariadnes oppførsel på strak arm, og tok kontakt med henne dagen etter for å si at han forsto at Ariadne var blitt sur (!) og om de kunne treffes snart.

Ariadne kjente at hun fikk frysninger. Hvorfor var han ikke i det minste litt irritert over at Ariadne ikke så mye som svarte på telefonen? Hvorfor unnskyldte han seg når det vitterlig var Ariadne som hadde vært ufin?Hun kunne se seg selv i fremtiden sammen med en sånn kar som nikker og smiler og sier “yes, dear”, og en sånn mann vil ikke Ariadne ha!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ariadne leser i dagbladet i dag at nordmenn er pyser og spiser piller for alt mulig.

Ariadne forstår ikke at dette kan være nyheter.

Hun har visst dette i mange år.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Ariadne har, ettersom årene har tuslet forbi, utviklet seg til å bli en sånn dame som liker å trene. En sånn rar en, som synes at det er et kick når musklene protesterer, svetten renner og pusten er borte. Hun driver stadig med sin kamptrening (selv om hun ikke liker å slå noen), hun går i Tøyenbadet en gang i uken og svømmer langt (det kjennes i alle fall sånn ut når hun har vanskeligheter med å komme seg OPP av bassenget igjen) og fordriver også noe tid i et treningsstudio.

På klubben sin, der hun driver med slag og spark er menneskene vennlige. Man kaster hverandre i bakken med et smil og prater om kaker man har lyst på. Man roper høyt, peser, svetter og banner med et smil om munnen, for vi kommer jo hit frivillig for å utsette oss for all denne koselige, om enn noe smertefulle aktiviteten.

I Tøyenbadet er det ikke så mye roping, og ingen banker hverandre opp, men vi smiler da litt forsiktig til hverandre, og etter en stund kjenner man igjen noen av dem som er der på samme tid, og så er man på nikk med hverandre. Litt seriøse, men glade i hvilepausen på kortendene. Og så er det jo bonusen med at folk ikke har så mye klær på seg i bassenget, så det kan til og med dukke opp en kjekkas som man kan smugkikke litt på, og da blir man jo glad inni seg. Ariadne gjør i alle fall det.

Ikke sånn på gymmen. Ariadne drar dit to ganger i uken. Hun går dit for å bruke ellipsemaskin og tredemølle. Og sykle litt hvis hun kjenner seg ekstra stemt for det en dag. Hun strekker og tøyer, gjør armhevninger og knebøy. Og sverger hver eneste gang at hun nok skal løfte noen vekter i dag. Som oftest er hun sliten før hun kommer dit, og så går hun hjem i stedet.Ariadne kler seg fornuftig på gymmen. Hun har bukse, sko og trøye. Som oftest med morsom tekst på. Hun er jo en trivelig avrundet dame, og liker å trene i trøye som det står “fat people are hard to kidnap” på. For dèt er jo sant.

Andre steder smiler andre av Ariadnes trøyer. På gymmen ser de på henne, leser teksten, og ser stivt fremfor seg med steinansikt. Ingen ler, verken av seg selv, Ariadne eller noen andre. De løper og sykler og strekker og løfter uhorvelige mengder med vekter. De gjør en masse ting som Ariadne ikke vet hva er, og som hun ikke bryr seg om å vite, og de gjør det alt sammen uten et glimt av et smil innerst i øyekroken. Aldri er det noen som ler. Aldri ser hun noen som ser ut som om de liker det de driver med. Ariadne har sett på seg selv, og funnet ut at hun nok smiler aller minst når hun er på dette stedet, og det selv om hun liker det hun gjør.

Går disse karene (det er ikke så mange damer) hjem etter trening, løsner kjevemusklene og smiler til seg selv i speilet? Tenker de at to timers trening uten et smil gjør at de nå kan smile fritt resten av dagen? Er det dårlige manerer å se ut som om det er gøy å trene? Vil tricepsene deres revne dersom ansiktet ikke er sementstivt? Har de for mye botox?

Ariadne forstår ikke, men innser at hun må avfinne seg med de gretne gubbene. Ariadne håper at de alle sammen har minst en sjokolade stappet bort i skjul i skapet sitt, og at de blir glade når de spiser den. Dèt gjør i alle fall Ariadne, selv om hun ikke synes det er så flaut å vise det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter et års opphold kjenner jeg at meddelelsestrangen smyger seg på igjen, så da er det jo bare å begynne å taste. Nok en gang helt nytt her inne, men det får en jo finne seg i om han har et år mellom hver gang..

Nuvel.. det frøkna føler trang til å si noe om i dag er.. UNGDOMMEN NUTILDAGS!!

Hva er det i veien med snørrungene?

Er det helt umulig for dem å si en setning som ikke inneholder ” lissom, atte, da, atte..” og gjerne i tillegg slafsende på en tyggegummi?

Ariadne satt på tbanen på vei til trening i går og overhørte en samtale mellom en eldre dame og ei ung jente. Det er mulig at jenta faktisk var oppegående og til stede i hodet sitt, men hun hørtes jammen ikke sånn ut. ” For du skjønner det atte Pappa synes lissom kanskje ikke at det var lurt å kjøpe trampoline lissom fordi atte han ikke visste om jeg kom til å bruke den da, men det gjør jeg jo da fordi atte jeg driver jo fortsatt med turning lissom, så det er jo veldig gøy da, selv om jeg liker å ligge i solen hvis jeg blir sliten da, men det er jo gøy likevel, lissom” Språkmessig hørtes hun fem år ut, men hun må ha vært femten, seksten år.

Og hun hadde et volum som var hinsides!

AAARGHH! Ariadne hadde mest lyst til å lappe til henne og brøle; JAMMEN ATTE SE TIL Å LISSOM HOLDE KJEFTEN DIN LUKKET, DA!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sola skinner, luften begynner å blir varmere.

Man kjenner at lykkemolekylene brer seg i kroppen.

Om ikke lenge kommer alle de kjekke menn fram fra vinterdvale, og man kan kikke på dem av hjertens lyst. Påsken ankommer med et smell, trærne blir grønne og plutselig vet man at det er sommer.

Fine, fine våren

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har ikke vært her på veldig lenge..

Fine, nye sidene, tror jeg.. i alle fall når jeg finner ut av det.

Vet noen hvor det er blitt av mine gamle favoritter?

Jeg må inrømme at jeg ikke husker navnet på de bloggene jeg tidligere fulgte med på..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Helt ærlig – hva alle andre tjener bryr meg i grunnen midt bak.

Hvis det ikke er noe som dukker opp på min egen lønnsslipp er jeg faktisk ikke interessert..

Ariadne – bryr seg ikke

Tips oss hvis dette innlegget er upassende